Winter in July

Jeg må bare beklage at jeg ikke oppdaterer bloggen særlig ofte... Jeg har tusenvis av unnskyldninger, men de er ikke særlig interessante. Så dere får bare være tålmodige.

Jaja, nok om det.
Mine kjære venner og familie der hjemme i Norge, eller hvem som helst andre som er innom bloggen min - dere skal vite at jeg har det veldig bra for tiden. Nå har jeg vært her i litt over fire måneder, men det føles egentlig som om jeg har vært her i åresvis! Norge har nesten blitt som en drøm fra fortiden - en annen verden. Jeg savner alle der hjemme ganske mye for tiden, men da på en god måte. Jeg begynner å innse hvor glad jeg er i dere. Jeg har fått mange gode venner her borte, men ingen venn kan erstattes av en ny venn. Sånn er det bare.

Sannsynligvis for første gang i mitt liv gleder jeg meg til å gå på skolen hver morgen. Haha, nå på fredag var jeg nesten skuffet over at det var helg - jeg ville på skolen! Rett og slett fordi fagene mine er morsomme og menneskene rundt meg er herlige. Det er utrolig deilig å ha bare fem fag, da er det mye lettere å konsentrere seg og komme dypere inn på et tema. Det er også fantastisk å ha valgt alle fagene selv - ingen obligatoriske fag. Jeg har sikkert skrevet det før, men fagene jeg har er Drama (monologen min var for noen uker siden, for de som husker at jeg nevnte det - det var litt skummelt, men mest gøy, og det gikk kjempebra! Kunne ikke gått bedre, faktisk), Photography (jeg lager en scrapbook for året mitt her - på skolen! Det var faktisk læreren som foreslo det.), Music (for det meste komponering, men også litt teori og forrige måned hadde jeg en oppspill-lignende fremføring, som også gikk veldig bra), English (vi studerer Shakespeares "Othello" - veldig spennende!) og French (det eneste faget jeg ikke elsker, men hvis jeg ikke tar det her kommer jeg til å stryke i det når jeg kommer hjem...). Og så har jeg en studieøkt hver dag. Så det er fantastisk!

Ellers har jeg funnet en veldig hyggelig kirke her (det er ganske mange å velge mellom her i Tawa); Tawa Baptist Church. De har en veldig bra ungdomsgruppe, ca 60 stykker kommer hver gang. Mange av lærerene på skolen går der, inkludert rektoren, og mange av vennene mine. Kirken er ekstremt vennlig og får alle til å føle seg velkomne.

Nå har det seg slik at jeg har byttet vertsfamilie - på fredag faktisk. Vi fant ut at vi rett og slett var for forskjellige til å kunne fungere som en familie, så det var best for oss alle å avbryte. Så nå har jeg faktisk flyttet inn med min beste venn her: Rosie! Nå bor jeg en del lenger unna skole/supermarked/togstasjon - men det er fortsatt Tawa/Linden, så jeg er veldig lettet! Det hadde vært fryktelig om jeg hadde måttet bytte skole... Nei, selv tanken er grusom.
I går flyttet jeg resten av sakene mine over hit, og snart kan jeg flytte inn i mitt eget rom! Vi må bare rydde litt saker og ting, men mest sannsynlig neste uke har jeg et EGET ROM! Før jeg dro fra Norge hadde jeg ingen anelse om hvor viktig det er å ha et rom for seg selv der man kan ha det så ryddig eller rotete man vil, koble ut, puste og ha litt tid til seg selv.
Noe som er ganske ironisk er at min nye vertsfamilie bodde i Sverige i over fire år! Haha, de husker til og med en del svensk! Og de har vært på ferie i Norge mange ganger. Det føles godt at de vet litt om hvor jeg kommer fra, jeg tror de forstår meg bedre enn de fleste Kiwier (mange her har ikke en gang hørt om Norge; noen vet at det er et sted i Europa, noen har kanskje hørt om vikingene, andre tror vi snakker engelsk...)

Så, alt i alt, ting går ganske bra for meg nå! Vinterferien begynner neste uke og varer i to uker! =) Skal bli deilig med ferie, da får jeg tid til å bli bedre kjent med min nye familie. Men jeg må innrømme jeg allerede gleder meg til å komme tilbake på skolen etter ferien. Er det litt rart, eller? Haha, ikke vet jeg! =D

Håper alt er vel og bra hjemme i nord!
Nyt sommeren alle sammen!

Månedens motto: Forandring fryder!

Store klemmer fra
Ida


Her er noen bilder fra rundt omkring på Nordøya!

Mt. Ngaruhoe

Geisirer i Rotorua

Huka Falls nær Taupo

!!!!

Det var like før jeg begynte å gråte. Jeg skalv, jeg var kvalm, kinnene mine brant, kaldsvetten rant, hele kroppen var anspent. Jeg måtte nesten minne meg selv på å puste.
Jeg tør nesten si jeg aldri har vært så glad før i hele mitt liv. Det er en følelse som er veldig vanskelig å forklare.
En drøm jeg har hatt siden jeg var 12, men nesten ikke turte drømme for den virket så usannsynlig, ble oppfylt i går.
Jeg besøkte Weta Workshop, som var med på å lage Ringenes Herre, Narnia, King Kong, District 9, Avatar, osv, osv. Såå mange ganger har jeg sett ekstramateriell til Ringenes Herre (og Narnia og King Kong), og nå var jeg der magien skjedde. Jeg var SÅ nære. Jeg sto ansikt til ansikt med Sauron, en Uruk Hai og en soldat fra Gondor. Og masse sverd. Alt var originaler. Ekte.
Til og med The One Ring. Den var der. Museumsvakten (som har vært statist i filmene og skal være med i Hobbiten) så hvor oppglødd jeg var, så han kom bort til der jeg stod ved Ringens glasskap, låste det opp, og gav meg Ringen. JEG HOLDT DEN! THE ONE RING TO RULE THEM ALL! MY PRECIOUS! Bare de mest ekstreme og heldige fans får gjøre det! Noen ganger lønner det seg å slå av en lang prat med museumsvakten. I tillegg fikk jeg masse inside information! Blandt annet hvilken kafé skuespillerne i The Hobbit foretrekker - vi tok selvfølgelig en tur innom der, men vi så ingen stjerner. Martin Freeman (Bilbo) var faktisk innom Weta-museet bare få timer før jeg kom dit. Så det var ganske nære, for å si det sånn.
Så, en liten oppsummering: Jeg må være den heldigste og lykkeligste personen i verden!

Slå den!

Månedens motto: Drømmer kan sannelig bli virkelighet!

Lots of Love
Ida

Lord Sauron's armor!

The One Ring!

Jeg skalv sånn at bildene ble ganske blurry...

For en kul museumsfyr! Han var skikkelig snill!

Weta Digital

Dette er visstnok yndlingskaféen til skuespillerne i The Hobbit.
Den er inne i et hagesenter, så hvis vi ikke hadde blitt fortalt at
det var en kafé der ville vi aldri visst om den. Sikkert litt derfor
skuespillerne liker den, den er liksom litt "hemmelig".

Park Road Post Production. Verdens beste lydmiksingsstudio,
like rundt hjørnet fra Weta. Peter Jackson bygde det så han kunne
bruke det til "Return of the King", men det ble ikke helt ferdig i tide,
så de måtte mikse lyd samtidig som arbeiderne bråkte som bare det.
Noen ganger var det så ille at lydmikserne måtte løpe rundt i hele
bygningen og be dem være stille en liten stund. Det gikk bra til slutt,
da, lydmikserne vant Oscar, og, som sagt, studioet er det beste i verden.

Hobbitører!

Nervøs!

Det er lenge siden sist jeg var så nervøs som jeg var i går og i dag!

I går hadde jeg en ørliten fremføring i drama, og i dag hadde vi en ”performance workshop” i musikken. Ingen av delene var egentlig noe å være særlig nervæs for, men jeg klarer visst ikke helt å kontrollere nervene mine her... :P

Drama er gøy, men ganske utfordrende. De fleste andre som tar drama i år 13 (3. klasse) har hatt faget hver dag i minst fire år allerede, og jeg har bare hatt det én gang i uka i ett år (på Foss). I tre uker nå har vi jobbet med monologer som vi skal fremføre om omtrent syv uker. Det høres kanskje ikke så verst ut; det er masse tid, og jeg har jo jobbet med monologer før. Men - Drama her er ikke barebare; det er ikke noe kosefag hvor vi bare tuller og leker. Nå skal vi skrive monologene selv, det skal være som en person som eksisterer/har eksistert (egentlig en new-zealander, men siden jeg er en utvekslingselev kan jeg være en nordmann), fremføringen bør ha lyd- og lyseffekter, skikkelig kostyme og rekvisitter, vi skal invitere et passende publikum og det skal vare i minst fem minutter. Jeg har valgt å være Kristina fra Tunsberg, som ble giftet bort til en spansk prins på 1200-tallet. En viktig og interessant kvinnefigur i norsk historie. Jeg tror det kan være en fin måte å introdusere kiwiene til norsk kultur og historie. Det hele er et stort prosjekt, veldig utfordrende, men også veldig morsomt!

Det vi gjorde i går var å vise hverandre (i klassen) åpningsscenen til monologen, for å se hva slags ideer vi har og hvor langt vi har kommet med dem. Ikke noe stort - men jeg ble fryktelig nervøs. Ikke bare for om læreren ville like ideen min eller om jeg har noe talent i drama i forhold til de andre i det hele tatt, men også på grunn av språket. Engelsk er ikke vanskelig, men hvis man er nervøs kan det gå litt fort i svingene. Og jeg var veldig nervøs. Jeg vil jo gi et godt førsteinntrykk, overfor både lærere og elever.

Jeg tror faktisk det gikk ganske bra! Både lærer og elever smilte og lo på de "riktige" stedene. Ah, det er utrolig hva litt adrenalin kan gjøre!

I dag var første gang jeg spilte fløyte for noen her i New Zealand. Jeg hadde min første fløytetime, og vi fremførte et stykke for hverandre (i klassen) i faget Music.

Fløytetimen gikk kjempebra - læreren har god musikksmak, virker som en dyktig lærer og er generelt veldig hyggelig.

Jeg hadde ingen anelse hvilket nivå mine medmusikere er på når det kommer til å spille. De er veldig flinke til å komponere - det er det vi bruker de fleste musikktimene på (vi har musikk fire ganger i uka), og de fleste har hatt Music som valgfag siden niende klasse, som i drama. Så du kan tenke deg jeg var ganske nervøs når vi skulle spille for hverandre for første gang. Og jeg var aller først! Jeg spilte "Lamento for fløyte solo" av norske Hovland, for de som lurte. Det gikk ganske bra, det er et krevende stykke, særlig med tanke på pust, frasering og uttrykk. Jeg var helt skjelven og hendene mine var iskalde, men jeg kom meg gjennom. De andre virket faktisk imponerte. Læreren min kom faktisk bort til meg etter timen og sa rett og slett "very impressive"! Fjoooh! Det var gøy!

Alt er litt skumlere og mer utfordrende her. Men utfordringer er bra - det er de man vokser på! Jeg prøver å kaste meg uti så mye som mulig, for "den som intet våger, intet vinner". Og så er det så deilig etterpå! Jeg klarte det! =D

Månedens motto: Det er bare å kaste seg uti det!

Livet er herlig!

Ida

PS: Sommer er deilig! =D

Ikke et fantastisk bilde, men her ser du sånn ca hvordan øverommene ser ut på Tawa College.

Middle Earth

Det kryr av innspillingssteder fra Ringenes Herre her (rundt Wellington)! Det er helt fantastisk! Perfekt for meg! Legger ut noen bilder fra diverse locations her, det kommer sikkert flere utover året.Til nå jeg jeg vært steder de brukte til: "Get off the road"-scenen, der hobbitene fant sopp, Rivendell, Isengard, River Anduin og jeg har kjørt forbi steinbruddet der de bygde Helm's Deep og Minas Tirith (Dry Creek Quarry - det er ingenting igjen der). Her er noen bilder!

Mushroom spot

Det var utrooolig nydelig i skogen på Mount Victoria

Jeg fant stedet før jeg fant skiltet!

Rivendell / Kaitoke Regional Park

River Anduin through Rivendell

Isengard / Harcourt Park

River Anduin / Hutt River

Stillehavet!

På søndag var det så varmt at vi bare måtte ta en tur på stranda! Dvs:  Jeg har badet i Stillehavet! Vannet er helt turkis - ikke mørkeblått som det i Oslofjorden.
Stranda vi var på er bare 10 min unna med bil, og det er utrolig nydelig der. Det er utrolig langgrunnt! Jeg svømte og svømte, men kom aldri langt nok ut til å ikke kunne stå. Og varmt var det også. Relativt, i hvert fall. =P Herlig!

Dette bildet er tatt til ære for deg, Pappa!

Hjemme i New Zealand

Wow. Jeg er i New Zealand. Jeg er i Wellington. Jeg er... hjemme.
 Jeg har vært her bare noen få dager, og det føles allerede som hjemme. Det er så fantastisk, jeg kan ikke tro det. Plutselig var alt bare helt perfekt. Prue, Howard, Maddy (13) og Joseph (15) er en fantastisk familie - jeg tviler på at det engang finnes en bedre vertsfamilie for meg! Det var nesten så jeg begynte å gråte da de fortalte meg at de ville ha meg her hele året. Nettopp, hele året! "We wouldn't be able to give you up," sa de. Så nå virker egentlig ALT perfekt - jeg kunne ikke drømt om en bedre situasjon enn den jeg er i nå!

Det er helt utrolig å tenke at jeg kom hit for fire dager siden - så mye har skjedd siden da! Jeg får vel fortelle litt kronologisk:

Jeg forlot mitt kjære hjem i Oslo i ett-tiden onsdag ettermiddag, pakket og klar med overraskende få sommerfugler i magen. Det var veldig rart å si ha det til alle sammen, men selv om det føles rart har det hele tiden føltes riktig. Endelig er jeg på rett sted til rett tid.

Flyreisen fra Norge til New Zealand er veldig lang, så jeg er veldig glad jeg ikke måtte dra alene. Tobias, Vilde og Astrid var de andre AFSerne som skulle til NZ fra Norge. Første stopp på den lange reisen var London/Heathrow. England ligger en time bak Norge, så vi begynte egentlig reisen med å dra tilbake i tid, for så å dra fremover i tid til Hong Kong (7 timer foran Norge). Flyreisen til Hong Kong tok elleve timer og trettifem minutter, for de som lurte. Det er egentlig ikke så verst når man har bok, sudoku, kortstokk og egen TV i setet foran med et utall filmer, serier og spill. Men når du vet at etter noen få timer på en flyplass venter det enda en LANG flytur... Hong Kong - Auckland tok ti og en halv time...

Auckland - Wellington én time-- BANG!

Da vi landet på flyplassen i Wellington (ikke ved, men i byen), hadde jeg tenkt å finne et toalett så fort som mulig for å stelle meg etter halvannet døgns reise og forberede meg så godt som mulig før det store møtet med familien. Men flyplassen i Wellington er visst litt annerledes enn noen annen flyplass jeg har vært på, for med én gang vi kom ut av flyet sto familiene våre der. Vi holdt på å gå forbi dem! Ble litt tatt på senga, men de var så søte at det gikk veldig fint. Et nytt sjokk ventet meg da vi kom ut av flyplassen - et så vakkert og annerledes landskap har jeg aldri sett! Jeg trodde jeg kunne forestille meg sånn ca hvordan det så ut her, men det er "nothing like it". Det går virkelig ikke an å forklare hvordan det ser ut, det er helt unikt. Mange har sagt det minner litt om Norge, men det gjør det absolutt ikke! Kanskje det ligner litt på bilder, men det er helt annerledes når man faktisk er her.

Åh, det er så mye å se på, overalt, nå som alt er annerledes! Jeg trodde jeg var forberedt på at mye var annerledes, men dette er virkelig overveldende. På en fantastisk måte, selvfølgelig. Det er ekstremt mye trær og busker over alt her, og jeg har fortsatt ikke kjent igjen en eneste tresort. Trærne er også mye grønnere her - og himmelen mye blåere, skyene hvitere enn snø, vannet knæsj turkis, selv om det er dypt - alle farger virker mye klarere og sterkere enn i Norge.

Familiens hus er veldig fint, akkurat passe stort, og sengen min er utrolig god. Det er korte avstander til skole, togstasjon, supermarket og diverse kirker.

Første kvelden her var jeg så trøtt at det husker jeg ikke så mye av... Jeg er fortsatt litt svimmel etter reisen, faktisk. På lørdag (første dagen her) dro vi til Porirua, som er en veldig rar by fem minutter unna (med bil). Det er egentlig bare en klynge med supermarkeder som ser ut som varehus. Det er et fint sted å handle, da. På veien hjem stoppet vi på en strand, og jeg vasset i Stillehavet for første gang i mitt liv!

 Titahi Bay

På søndag dro jeg, Prue og Howard (vertsforeldrene mine) inn til hovedstaden Wellington, som er ca tjue minutter unna med bil. Det var en utrolig interessant by! Det er veldig vanskelig og forklare, men byen så veldig annerledes ut enn byene i Norge, eller noe annet sted jeg har vært. Og jeg har vært ganske mange steder... :P

Meg og Prue i Wellington

 Cool, eh?

 Sommer!

 Se så vakkert det er! Haha, det ser nesten ut som om

de menneskene går på vannet! De padler, stående, på surfebrett!

Vi gikk langs "the waterfront" - det var helt nydelig. En perfekt dag for en tur i byen. Det var et stort fruktmarked der, med masse frukter jeg aldri har sett eller hørt om før.

Nashi - japansk pære! Og Te Papa, nasjonalmuseet, i bakgrunnen.

Blogginnleggene mine blir visst ganske lange... Skal prøve å skrive litt kortere og oftere, men jeg kan ikke love noe. =)

Glad i dere der hjemme!

Månedens motto: Uten søvn og drikke, duger helten ikke.

'Night! =D

Wow! Dette kommer ikke dere hjemme til å tro, men rett før jeg skulle poste dette innlegget var det et minijordskjelv!!! Jeg sitter her på senga og aner fred og ingen fare, og plutselig kjennes det som om noen rister i senga mi i kanskje to sekunder! Wow! Jeg har opplevd et jordskjelv! Det er relativt vanlig i Wellington, men likevel... Wow!

Hjelp!

Mitt store eventyr starter om FIRE DAGER!

For to dager siden fikk jeg vertsfamilie. To dager. Det vil si, tilsammen blir det seks dager på å gjøre de siste forberedelsene! Hvor starter man når alt kommer på én gang??

Siden det er vinterferie nå har jeg allerede sagt ha det til mange venner her hjemme. Det er så rart! Alle er veldig hyggelige og sier "lykke til" og "ha et fantastisk år", men jeg skjønner fortsatt ikke at jeg faktisk snart skal dra. Jeg er jo hjemme nå, sammen med alle jeg alltid har vært sammen med - det er vanskelig å forstå at snart er ingenting sånn som noen ting noen gang har vært. Når vil jeg innse at jeg skal være borte et helt år? Når jeg sier ha det på flyplassen? Når jeg sitter på flyet? Når jeg møter vertsfamilien? Når jeg begynner på skolen?     Når jeg er hjemme igjen??

Vertsfamilien virker utrolig hyggelig. De hadde bare mulighet til å være velkomstfamilie (dvs de kan ha meg der i opptil tre måneder), men det velger jeg å se positivt på, for da får jeg jo sett litt flere steder i New Zealand. Familien består av mor, far, jente på 13 (som jeg skal dele rom med) og gutt på 15, og de bor i Tawa, som er 20 min fra hovedstaden Wellington. De har ingen sauer (selv om det er NZ, der det bor 4 mill mennesker og ca 70 mill sauer), men to pappegøyer. Jeg skal gå på Tawa College som har musikkfag og ligger bare fem minutters gange fra huset. Og jeg skal bruke uniform! =D

Det er fryktelig mye som skal ordnes nå. Pakkingen er utrolig mye vanskeligere enn jeg trodde - jeg kan bare ha med 20 kg bagasje og 10 kg håndbagasje. Det betyr at hele livet mitt skal veie 30 kg. Pluss meg selv, da. Heldigvis trenger jeg ikke pakke tykke vinterjakker, for det er sommer der nede nå, og om vinteren blir det sjelden mindre enn ti grader.

Åååå, jeg kan ikke vente til jeg er i New Zealand! Selv om jeg har fryktelig mye å gjøre på kort tid. Jeg har ventet på dette i to og et halvt år! Endelig er eventyret i ferd med å begynne!!

Huff, nei, jeg har egentlig ikke tid til å blogge! Jeg må tilbake til forberedelsene! Legger ved noen bilder ;D

Månedens motto: Den venter ikke forgjeves som venter på noe godt.

Hei og hopp! =D

Dette bildet tok jeg i dag og sendte til familien!

 En forsmak på NZ med LotR-maraton med Sirin!

 Jeg fikk NZ dollar i julegave!

Pengene har gjennomsiktige hull!